Jeg har gjennomført fire tette på butikken nå!

Så ble det en sånn dag. Alene med guttene, to av dem skulle i barnehagen. Vi startet på sedvanlig vis, med barnelatter fra soverommet og forsiktig oppvåkning av lillebror og meg. Deretter stell, rolig frokost, vimsing og tegning og rydding. Jeg pakket barnehageveskene, samlet klær i fire ulike dunger og gjorde meg selv klar. Kjente at det hadde vært fint å bare være hjemme i dag, rydde og vaske klær, leite etter gulvplass, men guttene har bare halv plass så selv om det går veldig fint er det greit at de får være i barnehagen så mye som mulig.

Jeg kikket på klokka. Over ni, på tide å tråkke inn litt mer gass.

Det ble et svett lite maraton. Ingen av ungene ville noen ting som helst. Ville ikke pusse tenner, ville ikke gå på do, ville ikke kle seg, noen ville løpe tre ganger opp på loftstua for å gjemme seg, en gang under trappa og to ganger inn i skyvedørsgarderoben. Noen gråt og ville ikke ligge alene. Noen ertet noen andre. Noen løp ut uten klær, noen datt og slo seg. En hund ble gira opp, en mamma ble irritert. Sko var fortsatt våte, ullbukser mystisk forsvunnet. Nye klær måtte merkes og en sprittusj ble oppdaget. En krusedull på kinnet for sent klarte jeg å fange tusjen, og med en baby på armen fikk jeg kledd og sendt ut og samlet og husket på.

Tre kvarter med lett kaos og begynnende frustrasjon senere hadde jeg fått lillebror inn i bilen, men da hadde de andre tre som var sendt ut først selvsagt forduftet. Jeg gaulet utover nabolaget at bussen var i ferd med å forlate stasjonen, før jeg fikk vogna inn i bilen og hentet alle veskene i gangen. Bajas kom løpende til, ble tjoret fast og jeg begynte å kjøre.

Fra grøfta dukket plutselig fireåringen opp, også han fikk komme inn i varmen. Som takk anga han Sjefens posisjon og jeg kunne dra ut på søk. Fant blånissen min bak ei gammel traktorskuffe og fikk den siste puslespillbrikken min på plass. Svett og passe lei hele greia kjørte jeg mot barnehagen. Måtte stoppe to ganger underveis. Den første gangen fordi ei bildør fortsatt var åpen, den andre fordi Bajas hadde tatt armen ut av beltet.

Vel framme ved barnehagen hadde lillebror sovnet.

Arvingen hoppet ut, Bajas begynte å mase om å slippe ut. Sjefen hylte at han ville ut, jeg lurte på logistikken og ville egentlig bare snu. Slapp de tre eldste fri og fikk Nordic Cab`en ut av bagasjerommet. Med mammaøynene i nakken så jeg tre gutter løpe mot barnehagen, før jeg samlet tingene og hentet ut den sovende babyen. Kledte på ham dressen, la ham i vogna og vugget til han sovnet igjen. Løp mot barnehagen.

Opp med porten, tre gutter stormet inn. Vogna fikk stå utenfor mens jeg gikk inn med tingene. Barna var dessverre ikke ute som jeg hadde håp om, så guttene fikk beskjed om å vente i gangen til jeg hadde fått alt på plass. Arvingen fikk beskjed om å holde i hetta på toåringen dersom han begynte å gå inn.

Allerede i døra, da jeg møtte ansiktet til den overraskede barnehageansatte, innså jeg hva som skjedde i hodet hennes. Jeg så hva hun tenkte. Jeg skjønte det før hun åpnet munnen og spurte. Jeg kom henne i forkjøpet.

«Ikke si det..ikke si det, guttene har ikke barnehage i dag, har de vel?»

Nei.

Guttene hadde ikke barnehage i dag.

Selvsagt hadde de ikke det.

Tilbake i gangen stod tre ivrige gutter som ikke helt forstod dette med barnehagen. De er heldigvis vant til at planer kan måtte endres underveis, og siden jeg hadde tenkt meg på butikken fant vi ut at vi kunne trille dit. Jeg sa jo for litt siden at jeg burde teste hvordan det var med fire tette gutter på butikken, gjorde jeg ikke? Vel. I dag fikk vi teste fire tette gutter alene med mamma på butikken.

Vi overlevde, vi. Selv om mine eldste ble borte da jeg stod med melka i hånden. Selv om jeg måtte sette opp setet i vogna da Sjefen bestemte seg for at han skulle opp og ut, ved å klaske votten sin i ansiktet på den sovende lillebroren, men hey, vi takler da vel litt hyling på en varm butikk iført full vinterbekledning og to gutter on the loose, gjør vi ikke?

For en dag. Tenk å være så svimmel? Vet du hva det aller beste med hele greia er? Vi har nettopp fått en hyggelig telefon som bekrefter at vi skal få et helt nytt forsøk i morgen tidlig. Da har guttene i det minste barnehagedag. Det vet jeg med hundre prosent sikkerhet, for den hyggelige damen i barnehagen hentet boka og viste meg krysset.

DSC_0506 DSC_0507En må jo bare le. Heldigvis var det en nydelig dag i Bodø, solrik og herlig. Vi fikk trille tur sammen og guttene fikk prøve lyskryss for aller første gang. (Sånn er det når en bor på landet..) Deretter dro vi hjem og hadde piknikk på verandaen med kjøpingssmoothie og ei mamma som ringte en pappa og lurte på om han ville høre en vits om mammaen som trodde ungene skulle i barnehagen..

Spinnvilt søsterbesøk

Mannen dro avgårde for å hjelpe en bror med litt snekkerbistand, og siden søsteren min hadde tatt vinterferie med hele ungeflokken sin ringte jeg sporenstreks og fortalte om min akutte selskapssyke. Hun er en ansvarsfull dame, så hun troppet selvsagt opp på døra vår like etter. Vet ikke om det var ungene eller søstrene sisters som var mest glad for slumberparty??

Det har vært så koselig, tiden har fløyet. Og selvsagt har vi vært ute på tur! Med nystekte vafler i sekken og godt humør på tanken la vi i vei, sju unger med ut på eventyr.

DSC_0453Bajas deler en hemmelighet med Runa, mens Arvingen er på jakt etter vaflene. Sjefen plantet rumpa ned i snøen og ventet på servering.

DSC_0464Det blåste litt på toppen, så vi satt oss bak en knaus. Ungene var storfornøyde med klatreutfordringene i umiddelbar nærhet. Det vises kanskje ikke så bra fra denne vinkelen, men det var rimelig bratt og høyt enkelte steder. Både søstersen og jeg er ganske komfortable med å la ungene finne ut av sånt selv, det var jo litt snø å lande i. Okei. Runa, som bare er to, fikk oppfordring om å ikke følge nøyaktig samme ruta som storguttene prøvde seg på..

DSC_0461Sjefen trengte vi ikke passe på. Den ungen har matvett, kan en si. På bildet over har jeg forresten nettopp gitt et lite hint om at tante muligens har planer om å prøve seg på et lite svalestup. Hans umiddelbare reaksjon var høylydt latter. Da han skjønte at hun faktisk hadde planer om å gjennomføre, fikk han like umiddelbart fart på beina.

DSC_0481«Shit! Best å komme seg i sikkerhet!!» Han er riktignok nettopp blitt toåring, men når noe bokstavelig talt begynner å krible i nakken, da skjønner også han at det er best å evakuere. Fornuftig kar. Tanta derimot..

DSC_0489

DSC_0490

DSC_0491Tante, altså! Hun er spinnvill. Fullstendig sprø. Er det rart vi trives så godt i hverandres selskap?

DSC_0495Sjefen flyktet i tide, men han visste også å holde seg nært tante når rekogniseringa skulle fortsette videre. Smart trekk. Jeg fikk jobben med å løpe etter fortroppen. Må si det bekymrer meg at fire-femåringer har sånn fart allerede. Spørs om ikke tanta og jeg må konferere litt nærmere om hvordan vi pakker sekkene deres heretter. Jo mer ungene bærer, jo mer overskudd har vi voksne når matpausen setter inn. Kan bli mange fine hopp av sånt.

Livet er best ute

Teksten har vært publisert i Saltenposten nr. 22, 21. februar 2015

Lørdagens spaltist er Elin Johannessen, 31 år fra Beiarn. Hun bor i Bodø, er student, skribent og blogger på eventyrelin.com om hverdagslivet som småbarnsmamma. Hun har studert folkehelsearbeid og ernæring, og i tillegg til friluftsliv er dette områder hun brenner for.

IMG_20150221_133004

Vi har fått fire tette gutter på fire og et halvt år. Galskap i følge mange, vi er de første til å nikke bekreftende. Nå er kanskje ikke den tette arverekka en bragd i seg selv, men at vi så langt har unngått klippekort på legevakta bør vel kunne fortjene litt skryt.

For småbarnstida kan være i overkant røff. Ei påkjenning for parforholdet. Slitasje på vår mentale helse. En trussel mot normal folkeskikk. Det er ikke rart, vi snakker unntakstilstand. Babyer som overhodet ikke leveres med bruksanvisning. Ettåringer som torpederer bakeskuffa, igjen og igjen og igjen. Toåringer som vil selv, hele tiden. Treåringer som blir såre for alt, fireåringer som blir sure for alt.

Spagettiøser i skittentøyskurven, middagsrester som må vaskes av veggen, strømpebukser i vannskåla til hunden, duplo i fryseren og moderne kunst på veggene. Kunst som selv skurekremen må gi tapt for. Mange spør meg hvordan vi makter fire tette unger, i tillegg uten barnehageplass. De fleste som får tette unger har vett til å gi seg med to; hvordan kan det ha seg at vi fortsatt står oppreist, fire unger senere?

La meg dele en hemmelighet med dere. I mine øyne en undervurdert overlevelsesstrategi for småbarnsforeldre. Noe som helt klart burde vært obligatorisk del av svangerskapskontrollene. Er du klar til å notere?

Den store hemmeligheten finnes rett utenfor husets fire vegger. Du kjenner det allerede når hånden trykker ned det kjølige dørhåndtaket, rett før lungene trekker inn følelsen av frihet. Hemmeligheten ligger ute. Det er sånn familier som oss overlever.

Gutter?! Vi må UT! Nå!

Hva er det dere har gjort, gutter?! Vi må ut! Marsj! Nå!

Ute finnes ingen trassige unger som ikke liker middag eller nekter å ta på sokkene fordi de har feil farge. Ute eksisterer ikke søsken som krangler over den siste hjullasteren som fortsatt har skuffa intakt. Ute er det ingen som hyler over et bakholdsangrep, ei heller noen andre som roper ”det var ikke meg”.

Ute er det ingen problem å ha fire tette unger.

Vi elsker å være ute. Året rundt, så ofte som mulig. Det beste sted å være mamma er ute. Det er et vakkert syn når toåringen farer avgårde over den åpne myra, mens han kikker seg over skuldrene og oppdager at ingen følger etter. Følelsen av nyvunnet selvstendighet skinner så sterkt av ungen at det er nærmest til å ta og føle på.

Når treåringen klatrer helt til topps i den gamle furua før hans røde kinn og lykkelige øyne stråler mot deg i ren mestringsglede, da vet du hva stolthet er. Når fireåringen bærer sin egen sekk med vann opp til fjellknausen, klasker rumpa ned i bakken, speider utover det blikkstille havet før han utbryter ”mamma, no har vi da bra jæft!”, da har du fått et turminne for livet.

Som nybakte foreldre ble vi forberedt på en tilværelse med stadig mindre friluftsliv. Jeg må nok innrømme at både toppturer og terrengsykling er kraftig tilsidesatt, men jeg ble positivt overrasket over å lære at små barn ikke er til hinder for å kose seg i naturen. Tvert i mot.

Noe av det mest fantastiske med å bli foreldre, er nettopp å oppdage for en unik innfallsport unger er til friluftsliv. For en tilstedeværelse og tilfredshet de evner å vise oss bare vi lar dem vise vei! Når lå du sist på magen ved en bekk og bare studerte vannets rasende ferd? Når satt du ved ei grøft og kastet lauv til det ble mørkt ute? La du merke til at dugget hadde farger i seg, og så du også den store steinen som lignet på et troll?

Ungers rene nysgjerrighet og iver over de små gleder i livet er fascinerende og inspirerende. Jeg er evig takknemlig over mulighetene jeg får til å se verden gjennom barnas glitrende øyne.

20140201_121745

20140123_121319

20140729_133530

20140528_110941

20140525_132435

20140907_101305

20141017_163036

P1000087

20120930_104936

20140916_182550
Det er Friluftslivets år. Min oppfordring er erfaringsbasert og udiskutabel. La de små barna få være med på tur, og hindre dem ikke. For naturen hører slike til. Det anbefales som generell forebygging av både blåveis, gnagsår i ørene og sur nedbør. Skal jeg dele enda en hemmelighet, helt på tampen? Oppskrifta har umiddelbar effekt også på sure, søvnige småbarnsforeldre. For livet er best ute. God tur!

Følg gjerne bloggens facebookside for flere smarte foreldretips – eller bare vårt glade turselskap! På instagram finner du dessuten flere turbilder hos @eventyrelin 🙂

Får du i deg for lite vitamin D?

Det er mandag og alarmen gikk halv sju. Til vår store glede hadde det begynt å lysne ute da ungene reiv opp døra, og hjelpes meg så mye enklere det er å stå opp når det ikke er beksvart i rommet! Kroppene våre lengter etter sollys og det viktige D-vitaminet som huden skaffer oss, så det er deilig å se hvor mye lys vi tilbys ute nå.

Ekstralettmelk

På sommeren produseres nok av vitaminet dersom man er utendørs, men nå på slutten av vinterhalvåret er lagrene gjerne på et bunnivå hos de fleste. Barn bør drikke ekstra lettmelk som er tilsatt vitamin D. Også jeg drikker denne sorten, men 5 dl (som er anbefalt maksinntak av melkeprodukter per dag) gir omtrent bare en femtedel av D-vitamininnholdet man trenger.

Barn over 1 år og voksne opptil 75 år, inkludert gravide og ammende, anbefales 10 mikrogram per dag. Voksne over 75 år anbefales det dobbelte. 

Anbefalingene fra Helsedirektoratet har økt for ei lita stund siden. Studier viser at den norske befolkning får i seg for lite vitamin D, og her er noen eksempler for hvordan du sikrer tilstrekkelig inntak. Informasjonen er hentet fra melk.no (opp-ned h-en står for mikro):

Skjermbilde 2015-02-23 kl. 07.46.32.png

Vi gir tran hver dag, og bruker ei spiseskje, så slipper vi å fylle den til randen. Det hender vi glemmer å ta enkelte dager, men stort sett er dette noe vi dekker på frokostbordet. Vitamin D er viktig for å sikre opptak av kalsium, samt at det er viktig for å beskytte oss mot en rekke sykdommer. Vitaminet ser ut til å ha en sammenheng med svekket hukommelse og depresjon, så det er kanskje ikke så rart at mange er litt mer tunge til sinns nå mot slutten av mørketida?

Hvordan står det til hos dere, tror du inntaket av vitamin D er tilstrekkelig? Tar dere tran daglig?

Gammel mamma

De turner rundt på stuegulvet. Jeg ber en og to og tre ganger om at Bajas må komme seg på do, for jeg ser at han virrer i et ekstra gir, vet hvorfor. Til slutt orker jeg ikke mer mas, jeg kjenner jeg blir lei av meg selv til og med, så jeg går bort til treåringen, løfter ham opp og bærer ham ut på badet under armen. Han henger og dingler mens jeg strener avgårde, han spreller og ler. 

«Ærlig talt, Bajas, så syns jeg det er litt unødvendig at du som er så gammel ikke kan gå på badet og tisse selv når jeg ber deg om det!».

Jeg setter ham fra meg på gulvet, han ser opp på meg med alvorlige øyne.

«E e ikke gammel mamma, e e bærre tre. Da e du som e gammel!»

Jeg stopper opp. Ser tilbake på den saklige minen.

Begynner å le.

Han skjønner at mamma er blid igjen, og smiler.

De klarer jammen å snu humøret vårt raskt, disse ungene!


Hvorfor sier vi voksne så mye rart, egentlig? Og pleier også du å henvise til ungenes alder eller modenhet når du argumenterer med dem? 

Fame

Hjelpes meg så gøy å være i avisa i dag. Fikk den nydelige meldinga fra Marie, og jeg er så slem at jeg har tenkt å oute den her på bloggen uten å spørre først.

Gratulerer så mye med avisspalte!!! Ska leit etter Saltenposten i dag! Veldigveldig arti! D æ har sagt lenge, at du e så utrulig flenk å skriv!! ❤ stolt venninne ❤

Marie er gull, hun. Snakker riktignok Bodødialekt, men det tror jeg er det eneste man kan pirke på med henne.. 😉 Så gøy! Jeg føler meg jo som en bitteliten lokalkjendis, og å få skryt for at jeg skriver bra er jo noe jeg vokser sånn på at mannen snart må investere i høye hæler – til seg selv, altså, om det var noen tvil.

P1010189

Jeg er takknemlig for denne blogginga. Den har utviklet skriveferdighetene mine betraktelig.

P1010188Den har lært meg å le mer av meg selv, ikke ta alt så høytidelig – om jeg gjør noe dumt er det strengt tatt ikke så farlig. Det går over.

P1010192Jeg utvikler meg, sakte, vokser fram. Mye takket være dere og alle fine tanker og erfaringer dere deler med meg, så tusen takk til hver og en av dere som legger igjen spor her inne. Det setter jeg umåtelig stor pris på!

P1010194Spaltist i Saltenposten. Jeg er stolt, jeg. Så får jeg bare leve med det helsidebildet. Vet dere forresten hva som var mest utfordrende? Å få til en passende blanding av snill, skarp, reflektert, klok, morsom…alt det en gjerne vil sende ut av signaler – men samtidig være klar over at bildet bør passe til hva enn slags tema jeg finner ut jeg vil skrive om. For meg er det naturlig å le, eller i det minste smile, på bilder, men hva om jeg en gang skal skrive om noe trist?

Det ble som det ble. Fine Amalie hjalp til med den hvit bakgrunn, og godt var det. Syns jo hun kunne spandert på meg større pupper, rettere nese, fyldigere lepper, blankt hår…osv…når hun først holdt på, men det får vi ta ved neste korsvei. Har du ikke lest det? Frykt ikke! Jeg får publisere hele teksten på bloggen – det kommer enten i morgen eller på mandag. Jeg gleder meg til å høre hva du synes om min aller første lørdagsspalte! Nå skal jeg ut og løpe av meg litt stormannsgalskap,- håper lørdagskvelden din blir bra!

Endelig kan jeg fortelle deg..

…en liten hemmelighet! Jeg er så glad, det er så gøy, jeg er så kry og stolt og flau og engstelig..men..aller mest…GLAD!!! 🙂 For vet du hva? I dag debuterer jeg som spaltist i Saltenposten!

Hurra, hurra og for en lykke! Kan dere tenke dere hvor glad jeg ble da det ringte en telefon her en dag mens jeg løp etter ungene mine? Måtte bare si det først som sist; «du, jeg er alene med fire unger så det er ikke sikkert denne samtalen forløper så bra». Mannen i øret svarte «haha, ja, det går fint, jeg har lest bloggen din»…

Kan dere tenke dere hvor satt ut jeg ble da, eller?

Det var selveste redaktøren i Saltenposten, ei av lokalavisene våre her i nord. Fast spalteplass på lørdager, rullering med andre skribenter.

Så får jeg bare holde for ørene og lukke øynene når jeg forestiller meg alle kritiske tanker som skal lese teksten med lupe, og – ikke minst, se bildet. For jeg takket selvsagt entusiastisk ja til tilbudet, tok utfordringen på strak arm. «Tenke på det, nei, er du fullstendig sprø, jeg sier ja nå med en eneste gang, jeg!» (Ikke gi dem mulighet til å trekke seg, var det eneste jeg tenkte..!)

Jeg var SÅ entusiastisk. Helt til verdens beste stalltipser, Eva, kom innom med en bunke lørdagsaviser og jeg innså at halve avissida går til et helfigursbilde av skribenten. Meg. 

WHAT?? Bilde?? Helfigursbilde?? Flashet utover ei hel avisside?! Nei! Nei…nei..nei..nei….

Men jo. Bilde måtte de ha. Alle de andre skribentene har levert bilde. Ville sett ganske mistenkelig ut med ei blank rute ved siden av teksten min. Er hun ikke herfra? Har hun masse pels? Er hun grønn?

Prosjekt picture. Langt fra pørfekt.

Bildeserien av frustrert Elin går julekortknipsinga av ungene en høy gang. Ikke kan jeg pose, ikke er jeg tålmodig og når jeg stresser blir jeg hissig som en liten lemen. Den stakkars samboeren min gjorde sitt beste for å få knipset et bilde av en normalt utseende spaltist, men han sleit. «Ehm..hva med å se litt..jeg vet ikke..snillere ut..?»

Tenker han savnet å ha guttene foran linsa. Som dere ser av smaksprøvene har jeg prøvd å legge til noen effekter for å myke opp inntrykket. Uten å lykkes nevneverdig.

P1010295

P1010261

P1010284

Det er vakkert. Episk. Beklager den siste der. Var litt frustrert. Men, ærlig talt, hvor mange er det egentlig som leser lokalavisa nå for tiden, uansett..? Mamma og pappa, et par Fauskeværinger? Får satse alle mine kort på at teksten er så ufattelig fengende, spalten over alle lørdagsspalter, at leserne ikke en gang får med seg at det var et bilde der..

Men sånn bortsett fra fotokrisen – HURRA FOR MEG!!! 😀

Hvorfor jeg snakker med kosedyr

Siste skoledag på ei lita stund, og begge vi voksne har fri hele neste uke. Eller, mannen skal vel yte litt snekkerbistand, men utover det har vi mye fri. Det blir fint. Jeg kjenner det har vært så godt å være på skola og føle meg som noe annet enn bare mamma, men det er aldri så deilig å være «bare» mamma som etter slike dager.

IMG_20150219_215849

«Næmmen, hvorfor det fjeset, da? Du ser jo ut som…ei drukna katt? Er livet tøft med fire tette gutter? Åh..jeg hører deg, gjett om jeg hører deg..!»

Denne stakkars tigeren ble utsatt for noe Sjefen vil kalle «utforsking av babygrøt». Sendt inn som første tropp for å sjekke om banen var klar for å stjele noen smakeprøver fra lillebror. Så vi måtte ta en tur på vaskerommet, det var uunngåelig. Men jeg tok opp denne tigeren, da, og fikk med ett sympati med det stakkars vesenet. Jeg tviler på den rakk hånden høyest i været da den gavmilde var i butikken for å kjøpe noe til vår ivirge søskenflokk. Pjuskete og våt, klar for ny runddans i tromla før den skal danse videre mellom små barnehender.

Men samtidig, fire gutter som kriger om deg og som bytter på å få lov til å sove med deg om natta, som roper av ekstase når de ser deg og som syns du har den mykeste pelsen i hele verden; det er kanskje verdt det?

Jo. Jeg følte helt klart med denne katta. At jeg trøsteprata litt var helt på sin plass. Andre småbarnsforeldre vil nikke gjenkjennende og si det er helt innafor.

Jeg skriver forresten dette innlegget fra en rød stol i universitetes bibilotek. Gjennom store vindu ser jeg ut på den nye snøen som kommer, og er glad jeg tok med både regnklær og vinterdresser til guttene som ble lempet i barnehagen i morges. Jeg gleder meg til helg. Jeg gleder meg til å omfavne to barnehagegutter. For ikke å snakke om to små, sprellende og hoppende når jeg kommer hjem.

Mammalivet ruler.

Så får det tåles at vi innimellom føler oss litt forkomne.

For tross alt er det verdt det.

Hver eneste dag.

Eller, hva sier du, tiger?

(Han er helt enig, men så ble han jo veldig fluffy og myk etter behandlingen, dere aner ikke hvordan han malte fornøyd).

Riktig god helg til alle mammaer og pappaer der ute – og til alle dere som bare syns det er gøy å lese om den smårare jungelen vi foreldre må manøvrere oss i..! 😉

Hvor mange kalorier er det i et egg?

Hektisk dag! Jeg liker hektiske, effektive dager, så lenge humøret er på plass. Men det gjør meg alltid så sulten, så jeg måtte ha meg en skikkelig næringsrik kvelds for å ta igjen. Jeg er glad i egg, og syns røkt laks er så godt til. Vi kjøper gjerne hele sider med røkt laks som jeg skjærer i skiver og har liggende i en boks i kjøleskapet, da blir terskelen for å forsyne seg mye lavere. Vi liker alle tiltak som øker inntaket av fisk!

DSC_0265

Både laks og egg er kaloririkt, men det metter godt og inneholder mange bra stoffer for kroppen vår. Vet du sånn cirka hvor mange kalorier det er i dette? Bli med på et lite regnestykke: Et vanlig egg veier omtrent 60 gram. Per 100 g egg får du i deg 143 kalorier, dermed gir et egg ca 85 kalorier. Nå veide jeg ikke laksen, men hva skal vi si, ca 100 gram? Vel, 100 g røkt laks gir 225 kalorier. Jeg gjetter dessuten på omtrent 20 g solsikkekjerner oppi der, så da teller vi med 126 kalorier. Løken gir så lite kalorier at da slår vi heller litt av (på) for en kjenning.

Dette måltidet gir altså litt over 600 kalorier (85+85+85+225+126), litt mer enn 1/4 av mitt normale daglige energiinntak.

Mange av dere styrer glatt unna stoff som dette, men en av utfordringene når det kommer til energiinntak og vektkontroll handler nettopp om at de fleste ikke aner hvor mye energi kosten gir. Kunnskap om dette må balanseres. For de aller fleste friske mennesker er det unødvendig å veie mat, og personlig tror jeg for mye fokus kan gjøre mer skade enn nytte. Kostholdsregistrering i forbindelse med utdanninga gjorde meg bevisst en rekke slike forhold, og det var interessant. Jeg skal unngå å gå ned i vekt, og ernæringskunnskapen hjelper meg til å velge energirike, men sunne, matvarer. På samme måte det samme kunne hjelpe andre som har behov for å gå ned i vekt.

DSC_0266Aller viktigst er likevel at dette er vanvittig godt, og å nyte maten er betydningsfullt for manges livskvalitet. Heldigvis gir dette kroppen helsemessig gode byggesteiner å arbeide med, også. Både egg og laks er blant annet gode proteinkilder, og det metter godt. Et perfekt måltid dersom du skal yte litt ekstra utover dagen. Og du? Hvor mange minutter mener du eggene skal koke?

Morgenstress og toårskontroll

Nattevakt, barnehage, toårskontroll og skole. Var det noe jeg glemte? Jo, en bestefar som kom innom i alenetilværelsen for å hente noe utstyr i garasjen. En hund som ikke ville komme inn igjen. Og. Lite melk i kjøleskapet. Men det gikk såre fint, mannen kom hjem og vi var nesten klare – ble klare på den tiden han brukte på å flytte noen bilstoler og så svusjet jeg med de tre eldste til helsestasjonen. Deretter til barnehagen for litt karneval og frilansoppdrag inne på sminkeavdelinga, nå en tur hjemmom før skole.

Fint jeg kunne komme hjem en tur for det er et visst klesplagg som må byttes siden et visst sett produksjonsutstyr var på tur ut av sine respektive beholdere. Glemmer av det der. Får bli en sportsvariant, kanskje.

20130405_162254Dette er faktisk Sjefen vår. Kunne like godt vært lillebror, eller en av de andre, de er veldig like som babyer. Jeg syns nettopp denne stunden ble foreviget? Toårskontrollen gikk kjempefint, jeg ble jo ti kilo lettere da jeg fikk høre at han ikke skulle vaksineres. Etter det var alt en lek på røde roser. Både lege og helsesøster ble sjarmert i senk og visste ikke hvor de skulle gjøre av seg da han ble spurt om å få lytte på lungene, kikket skrått på legen og svarte elegant «nei, e e opptatt me å læs i boka!».

Ja, nei, da så..! 🙂

Håper torsdagen din er fin! Verdens beste søster har bursdag i dag, guttene foreslo hun kunne få spidermankostyme i gave. Jeg likte den tanken! 😉 God torsdag til deg!

Sjefen ser spøkelser

Vi har ei travel skoleuke foran oss her i Eventyrfamilien. Det er selvsagt jeg som sitter på skolebenken, men det påvirker alle sammen. I tillegg er det noen nattevakter med i bildet, noen lette forkjølelser og ei vaksine som allerede er utsatt en gang, men jeg er overbevist om at vi skal seile gjennom. Vi har tross alt veldig mye brød i fryseren, og så lenge man har veldig mye brød i fryseren kan man komme langt her i livet.

I tillegg holder vi på med oppussing, så vi har vært en tur i byen og funnet maling til diverse prosjekter. Han mørke fyren på Coop Obs er forresten veldig dedikert i jobben sin, og har ordentlig god peiling på maling (han har skikkelig peiling, altså, og kundeservicen er til å skryte uhemmet av – jeg er ikke sponsa!). Så god peiling at en stakkars toåring kan bli litt oppgitt over all pratinga og bare labber i vei.

Det er morsomt å ha de to eldste i barnehagen, det gir anledning til å se den sjarmerende Sjefen i aksjon. Selv måten han går på endrer seg når han kan få ta ledelsen, han er så søt.

DSC_0383Som da han stilte seg opp foran disse småttisene, bøyde seg litt fram og tilbake, hvilte hendene mot lårene før han rettet seg opp. Snudde seg mot meg og utbrøt med den største selvfølgelighet «mamma, da e et spøkelse!» før han gikk videre og oppdaget flere spøkelser. «Sjå, der e pappaspøkelse, helt kiiit.» Jeg lo så hjertelig, og for hver gang jeg svarte «ja, se der, et spøkelse, helt hvitt» var det flere rundt oss som fikk seg en liten latter for dagen.

DSC_0381Jeg elsker måten unger ser verden på! Det ser da ut som to påkledte spøkelser, er du ikke enig?

DSC_0385Selvsagt ble det noen stopp også på vei ut til bilen. Kan skjønne man må se på gravemaskiner når man vandrer side om side med en toåring. Like før hadde han stilt seg opp i korridoren på vei ut av City Nord, og det kom en hel bråte pensjonister på vei inn til dagens lunsj. Han stilte seg opp, kikket på opp på dem og sa hei mens han nikket kraftig for hvert hei han tildelte dem.

Alle sammen lyste opp og smilte til ham da de gikk forbi, noen kunne ikke dy seg og måtte stryke litt idet de passerte. Sjefen er lillebror, og slett ikke av den sjenerte typen. For å si det sånn så har jeg sagt i over et år allerede at dersom en av sønnene mine velger skuespilleryrket, ja, da er det Sjefen.

Da de kåpekledte hadde gått kom han i mariusstrikk tilbake til meg og utbrøt med stor iver «e snakka hei, og alle va ga!» hvorpå jeg kunne smile bekreftende og si at alle hadde vært glade.

Ikke vanskelig å forstå i det hele tatt.

Toåringer. Jada, deres utforskertrang kan gjøre en hver forelder sprø, og dopapiret kan tilsynelatende aldri plasseres høyt nok, men sjarmerende, det er de.

Ups, skjermdump!

Både mannen og jeg har snapchat, og deler mange av kontaktene på lista. I går stod den eventyrlige partneren min på kjøkkenet og bakte brød. 16 i slengen, og dere som baker så mange brød i en smell dere vet at sånt kan bli varmt. Til slutt stod han dermed bare iført supermann-forkleet sitt, ei dongeribukse og ellers ganske mye hud. Snill som jeg er tok jeg selvsagt snap og sendte til vennene våre.

Screenshot_2015-02-17-08-14-54.png

Vi kan vel trygt si at responsen var overveldende, aldri før har jeg vel fått så mange tomler og lattermilde fjes i retur. Det var humor i hverdagen, til jeg registrerte at flere tok skjermdump.

«Ups» sa jeg og smilte mitt bredeste smil til mannen.

Han var ikke like blid som han hadde vært, kan en si.

Deretter skulle jeg ut og gå tur med lillebror i bæresele på magen, og da fikk jeg mannen til å knyte skoene mine. Flashback til graviditeten og dessuten et fantastisk motiv jeg ikke kunne la gå upåaktet hen. Jeg snappet det knelende bakhodet og skrev en morsom kommentar.

Leende dro jeg ut på tur. Deilig, frisk luft. En gutt som sov trygt og godt inntil mammaen. For en morsom dag! Så kom jeg hjem og oppdaget på telefonen min at mannen hadde sendt snap..

DSC_0375

«Hvem satt på potetene før hun gikk ut av huset??»

Ups. Det var visst meg, det. I kjent stil.

Snapchat, altså. Må bare elske det. Tro om jeg tør å hoppe i dusjen etter dagens joggetur?